Men, det er ikke bare bookmakerne som tror at årets valgresultat ender opp med Stoltenberg 3. De siste meningsmålingene går klart i de rødgrønens favør, selv om meningsmålinger ikke alltid er til å stole på. Likevel er de effektive til å skremme politikerne.

Arbeiderpartiet har vært flinke til å jage sofavelgerne opp og ut til urnene. Oftest er ethvert valg preget av at de som skriker høyest har minst å si. Å markere sin misnøye mot dette eller hint er bare bortkastet så fremt en ikke tar et tak og virkelig gjør noe selv.

Rundt midnatt er bildet trolig klart, og høyst sannsynlig vil vi se konturen av Stoltenberg 3 allerede i kveld. Og takk gudene for det. Er det noe Norge ikke trenger nå er det total galimatias og frislipp av alt. Vi trenger en stødig kurs og et edruelig styre. Vi trenger ingen fundamentalistiske krefter i regjering. Vi trenger ingen pervers liberalisering. Men vi trenger langsiktig tenkning og ansvarlig politikk både overfor de kommende generasjoner og for jordkloden som helhet. Siv Jensen og FrP er overbevist om at vi ikke får en ny rødgrønn regjering, men fornuften vil nok sørge for at vi gjør nettopp det. Sorry Siv!

Hvorfor i all verden gir halve Finnmark stemmene sine til FrP?? Det må stå svært dårlig til med hukommelsen der oppe i nord. Det er ikke så mange evigheter siden daværende fremskrittspartisjef Carl I Hagen langet ut mot det han omtalte som samfunnets snyltere: alenemødre…og – nordlendinger. Disse karakteriserte han som “uhøflige unnalurere og bortskjemte latsabber som misbruker sosiale støtteordninger”.

Enhver finnmarking bør nok ha i mente at når FrP omtaler gruppen ”nordlendinger”, da mener de minst alle fra Nord-Trøndelag og nordover.

Finnmarkingene ser ut til å glemme at de som i hovedsak faktisk kommer for å forhindre total avfolking i fylket, foruten de militære, er grupper av mennesker som ikke akkurat omfavnes av FrP. For eksempel asylsøkere. Disse jobber også mer enn gjerne med å foredle og bearbeide Finnmarks havprodukter.

Kanskje det er FrPs ønske om å avskaffe sametinget og forhindre samenes bruksretter som samler halve Finnmark? Eller FrPs miljøpolitikk og holdning til blant annet motorisert ferdsel i utmark? Eller FrPs holdning til oljeboring og leting i arktiske farvann?

For det kan IKKE være FrPs kommunal- og regionalpolitikk som legges til grunn. Og definitivt ikke FrPs distriktspolitikk. Og definitivt ikke FrPs helse- og sosialpolitikk.
Det private initiativ og konkurranseutsetting av alle offentlige tjenester i Finnmark vil føre til et økonomisk anbudsdokument som vil få selv den billigste tilbyder til å hyle av latter. Ekstreme avstander og spredt befolkning og liten betalingsevne og aldrende befolkning = alt for dårlige markedsvilkår.

Så: Hallo i Nord! Hva i himmelens navn er det dere tenker på?

Og hva betyr så det? Jo, det ville være en overvekt av borgerlige på Stortinget. Men hvordan Regjeringen i så fall skulle sett ut, vil være høyst uklart. For ingen av de to makkerne i det eneste offentlige borgerlige alternativet vil samarbeide med den borgerlige storebroren FrP. Uansett. Det er gjort klinkende klart. Innenfor Høyre finnes en halvdel som gjerne samarbeider med FrP, mens den andre halvparten slett ikke vil.

Den borgerlige fremgangen kommer til tross for at storesøster FrP går noe tilbake, mens lilleputt-partnerne Venstre og KrF går noe frem. Kanskje noe av FrPs tilbakegang skyldes Siv Jensen mislykkede forsøk på å kapre innvandrerstemmer. Hverken FrPs velgere eller innvandrere setter særlig pris på hennes tilnærmelser.

Men uansett er det FrP som er jokeren i Stortingsspillet. FrP har før måttet gi sin støtte til borgerlige regjeringer uten å få et eneste gram statsrådposter tilbake. Det finnes nok en tålegrense for hvor mye goodwill FrP ønsker å dele ut uten å få noe tilbake. Forståelig nok.

Derfor kan det se ut som om perioden etter høstens valg kan bli en politisk periode hvor svært, svært mange saker må gå gjennom Stortinget. En rødgrønn mindretallsregjering som må søke støtte i hver enste sak, eller en borgerlig flertallsregjering uten reell støtte. Ingen ønskesituasjon, og ingen garantist for en fremtidsrettet og lineær utvikling i disse post-finanskrisetider.

Opprinnelig var FrP, eller Anders Langes Parti, et protestparti mot høye skatter og avgifter. Det var en politisk bevegelse mot detaljkontroll og for økt liberalisering.

Mot slutten av Carl I. Hagens regjeringstid i FrP ble partiet mer og mer utilslørt mørkebrunt i sjatteringene. Carl Ivars gjentatte angrep på små grupper i Norge, som alenemødre, nordlendinger, arbeidsledige etc. var egentlig som politiske peanøtter å regne mot de fraksjonene i partiet som like gjerne kunne vandret gatelangs under Vigrids faner.

Riktignok fikk Carl I. fjernet de verste fanebærerne, men grumset farger fortsatt partiet. Spesielt etter Carl I.s tilnærming til de ekstremt høyreorienterte kristne og jødiske miljøene i Norge. Akkurat på samme måte som hykleren og løgneren George Bush frembød stjert og vaselin til de mest ekstreme kvasireligiøse miljøene i USA, da disse utgjør en stor velgergruppe.

Bedre ble det ikke i Norge når Siv Jensen dro til Israel for å beskue ”Palestinske ødeleggelser” uten i det hele tatt å ha en kritisk tanke om det landet hun besøkte. Hun har videreført den brunblå ekstremreligiøse tilnærmingen. Og enhver mulighet som frembys brukes aktivt for å spille på deres egenproduserte populistiske frykt om at alle i Norge som ikke ser ut som Ola og Kari er potensielle terrorister og snyltere. Underforstått: med en annen religion. Gud forby. FrPs andre partibok blir mer og mer lik en ekstrem fundamentalistisk bibel. Hvor det moralske og religiøst tunge skal veie høyere enn liberalistiske verdier.

Da er det litt morsomt å lese dagens VG. FrPs stortingsrepresentant Solveig Horne vil fjerne forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester. KrF avfeier forslaget som useriøst.

Hun mener loven har ført de prostituerte tilbake til gatene og at de bare har fått det verre. Hun mener at loven utelukkende er et symbol. Andre vil si at loven er et signal. Et signal mot utbytting og menneskehandel.

FrP vil som kjent privatisere helsevesenet. De ser for seg et system som i USA hvor du er nødt til å tegne en dyr helseforsikring for å kunne gå god medisinsk oppfølging. Altså, et system som favoriserer de rike langt mer enn i dag.

Nå kjemper derimot den tenkende presidenten, Barack Obama, for å revolusjonere det ikke-fungerende helsetilbudet i USA. Obama vil at alle skal kunne få medisinsk behandling. Det faller naturligvis republikanerne tungt for hjertet. Deres tidligere ekstremt religiøse og ekstremt våpenglade ex-visepresidentkandidat, famøse Sarah Palin, betegner Obamas reformplaner som onde.

For republikanere er det ondt å gi like rettigheter til alle borgere, uavhengig av formue. Det har det alltid vært. Slik er det for ekstrem-liberalere, blant annet FrP. Deres påtatte motstand mot skatter, avgifter og offentlig eierskap skyldes utelukkende at de vil gjøre offentlig sektor minst mulig og overlate mest mulig til private. Det er derfor FrP får millioner i støtte av de rikeste.

På denne måten får en et samfunn som ekskluderer de som ikke er rike nok. Det er blått og kvalmt.
Statsminister Jens Stoltenberg synes de rike burde vært mer takknemlig.

Det er jo noen som har gjort de rike rike.

For å vinne frem i denne kampen brukes alle populistiske virkemidler. Vrede kanaliseres mot små grupper for å vinne velgere. Når taket er nådd finner en en annen marginal gruppe og vinner denne gruppens antipatier.

Riktig perverst blir det først når populismen brukes mot de ekstremt religiøse gruppene. Fundamentalistene. Deres avdeling inngår da til slutt i en samlet blå arme av velgere. Hver avdeling har en eller flere grupper de er sinte på. Som side ved side og hånd i hånd skal legge alt og alle ut på anbud. Men er grilldressmannen med rød spritnese og sverd på veggen den samme som tilbringer hele sommeren på religiøs leir for å havne i guddommelig ekstase? Som bannlyser fri abort? Vil denne sammensatte armeen kunne vandre bak det samme FrP-banner? Vil de ulike fraksjonene i denne armeen vedkjennes hverandre? Er ledelsen klar over sammensetningen av armeen sin? Bryr de seg i det hele tatt om den komplekse dobbeltmoralismen?

FrPs velgere kan åpenbart ikke ha den største logiske sansen. For kjernen i FrPs politikk, ren markedsliberalisme, har vist seg som totalt fallitt. Finanskrisen er utelukkende forårsaket av at markedets usynlige hånd er blind. Ren liberalisme fungerer rett og slett ikke i praksis. Det er derfor den private banknæringen er blitt så til de grader offentlig hjulpet. Men ser FrPs velgere det? Nei.
Det er blått og kvalmt.

Alle regjeringspartier som sitter i posisjon pleier å bruke sommeren og høsten foran Stortingsvalg til å kommentere hvorfor opposisjonspartiene får så gode målinger. Uavhengig av regjeringskonstellasjoner. Tiden før et stortingsvalg er tiden for å love gull og grønne skoger til velgerne og hvor velgerne får ut all sin misnøye overfor den bestående stortingssammensetningen. At vi må betale for bensin og alkohol og ikke har råd til gåselever på brødskiva, det er det bestående flertallets feil. Uansett.

Derfor burde Høyre hatt betydelig bedre tall enn hva som nå er tilfelle. Høyre er tross alt det største partiet i det eneste uttalte alternativet i norsk politikk. Den borgerlige blokken har ikke innlemmet FrP og nekter åpenbart å ha med dem å gjøre. Selv om de er det største enkeltpartiet på borgerlig side.

Høyre benytter enhver anledning til å rakke ned på Ap, slik tradisjonen er. Samtidig skriker de høyt og åpenlyst om manglende EU-debatt i Norge. Partiet renner over av begeistring for ideen om å fjerne formueskatt, og de vil ha fart på privatisering og tvinge flere kommuner til å slå seg sammen. Erna Solberg har egenhendig vist hvordan overføringer til kommuner kan stoppes eller bremses opp. Under hennes regime som kommunalminister var den kommunale armoden i Norge til å ta og føle på.

Kanskje Høyres motvind skyldes det faktum at de brenner for saker hvor det store flertallet er av en genuint annen oppfatning. De aller fleste kommuner har fått økte rammer og bedre kår etter en periode med rød-grønn regjering. Det merker velgerne.

Oppmerksomheten om EU hos Ola Dunk virker begrenset til det faktum at EU nå har åpnet seg østover og sendt flere kriminelle inn i Norge. At Island blir medlemmer bekymrer bare enkelte fiskere. Høyre sliter tungt med å prøve å forklare velgerne hvorfor EU er viktig.

Høyres kamp mot formueskatten er klassisk høyrepolitikk og blir nok oppfattet av velgerne som kun et frieri til de sterke kapitalkreftene. Høyres kamp for å kutte i offentlige utgifter er ikke noe vinnertema når vi trenger alle arbeidsplasser vi kan få, og spesielt i kjølvannet av finanskrisen.
På mange måter er finanskrisen Høyres verste fiende, siden denne krisen har bakgrunn i rå kapitalisme og blind tro på markedskreftene.

Den siste meningsmålingen ville ha gitt borgerlig flertall hvis det hadde vært valg nå. Men siden det borgerlige flertallet har et majoritetsparti ingen av de andre vil samarbeide med, er det høyst uklart om den borgerlige siden i det hele tatt er noe alternativ.

Høyre seiler i motvind, og den vinden kommer til å vedvare.

Som vanlig har FrP vært flinke til å bruke Stortingets ekstremt lange sommerferie til å bedrive valgkamp. En skal ikke være stor PR-rådgiveren for å se at det er en vellykket taktikk. Det er nemlig slett ikke alle som reiser utenlands om sommeren, og de som gjør det og samtidig bryr seg, får likevel med seg hva som skjer på nisseberget. Der har andre politikere mye å lære.

Skitten valgkamp
Årets valgkamp kommer nok til å bli skitten. Det er meget stor grunn til å anta at elementer på den ytterste høyre fløy med stor grad av vellykkethet kommer til å sette svake grupper opp mot hverandre. Svart/hvite forenklede og svært populistiske standpunkt går rett hjem i den grå velgermassen. Den massen som mangler perspektiver og ikke klarer å se problemstillinger i logisk sammenheng.

Valgkampen kommer også til å bli skitten partiene i mellom. Det er stor grunn til å anta at motstandere vil sverte hverandre med å vise til løftebrudd og manglende suksess i enkeltsaker. Ikke nødvendigvis for å vinne velgere fra motparten, men for å frata motparten deres velgere.
Der kommer SV til å slite.

Fra opposisjoin til posisjon
Etter forrige stortingsvalg gjorde SV et brakvalg og fikk for første gang plass i en regjering. Kristin Halvorsen viste befolkningen at hun så å si over natten klarte å legge den ideologiske hatten på hylla for så å ta på seg den realpolitiske kappen og sette seg grundig inn i jobben som finansminister. Hun har gjort en utmerket jobb i så henseende. Faktisk så god at en kan se bort fra de enkelte tilbakefallene til opposisjonslivet. Det har aldri vært lurt for statsråder å kjempe mot egen regjering. Men det er lettere å unngå det når en har hatt lang regjeringserfaring. Det skal SV ha.

Både Sp og SV har måttet svelge kameler i løpet av regjeringsperioden. Lørdag har Dagbladet en artikkel om SVs evne til å svelge kameler , deriblant SVs Rolf Reikvam.

Hans største mageonde er Norges deltagelse i krigføringen i Afghanistan. Afghanistan har aldri vært noen militær trussel mot Norge, og SVs manglende evne til å motvirke denne deltagelsen har nok fått mange eldre SV-velgere til å se rødt, bokstavelig talt.

Videre er han, sammen med resten av SV svært opprørt over Aps endrede holdninger og den innstrammingen som foregår når det gjelder asylpolitikk. SV tok dissens på denne saken. Det var faktisk den første saken regjeringspartiene ikke har stått samlet bak.

SVs medlemmer i regjering tok dissens i forhold til et lovforslag om at det innføres krav om fire års utdannelse eller arbeidserfaring for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering.
Videre vedørende asylsøkere som tidligere fikk opphold fordi de kom fra et svært konfliktfylt område nå kan risikere å sendes i retur eller at de kan sendes i retur til en annen del av landet de ikke har tilknytning til. Samt å redusere rettighetene til enslige mindreårige asylsøkere, gjennom å åpne for retur av disse – selv om det skal gjøres etter individuell behandling og til et eventuelt første land det er søkt asyl til.

Kamelsvelging til tross: SV selv er svært fornøyd med regjeringsperioden. Partiet har fått bevise at de kan være styringsdyktige og at de kan akseptere kompromisser og svelge unna kameler. Akhtar Chaudhry sier til Dagbladet at perioden har ført til en dreining av det norske samfunnet mot venstre.

Det er naturlig at et lite parti i en koalisjonsregjering må finne seg i å ta tap. Noe annet ville være demokratisk feil. SV har tross alt fått utført mer enn de noensinne før har gjort. En regjeringspost betyr suksess i utgangspunktet.

Det gjenstår likevel å se velgernes dom til høsten. SVs tilsynelatende knefall med tanke på Norges krigføring i utlandet og skjerpelsen i asylpolitikken er to prinsipielt svært tunge bautasteiner for kjernen av SVs velgere. SVs redning er høyst sannsynlig det faktum at det ikke finnes noe godt alternativ. Og det er nok bedre med en hel kamelflokk på tvers gjennom halsen fremfor et skrekkscenario med FrP og Høyre i regjering. Høyres andre hustru, Venstre, forteller jo til VG at en stemme til Høyre er en stemme til FrP. Da er det bedre å svelge unna kameler med olivenolje, som Bjørn Jacobsen (SV) forteller til Dagbladet.

Kristin Halvorsen har vist seg som en dyktig pragmatisk realpolitiker. Fra å lede et parti i konstant opposisjon har hun måttet kaste seg ut i en posisjon med en meget bratt læringskurve. Og det har hun gjort meget godt.

Men for grasrota i SV er det nok hardere å fordøye at det er en vesensforskjell mellom visjonær opposisjonspolitikk og realpolitikk. De vil ikke ha SV som et støtteparti for Ap, skriver VG. De økonomiske rammene setter begrensninger for alt. Alle hjulene i samfunnsmaskineriet må trekke sammen for at regnestykket skal gå opp. I den prosessen er det en del visjoner som må forbli hva de er: visjoner.

Selvfølgelig er det valgkamptid i år. SV trenger naturligvis å markere seg med egen politikk. Men å love dramatiske radikale omlegginger fra talerstolen er ikke det samme som å aggregere enighet om det i en regjeringsposisjon. Alle radikale tiltak koster nemlig penger. Og penger er det som kjent ikke for mye av for tiden.

Å fastholde bombastiske radikale krav for fortsatt regjeringssamarbeid er det samme som å uttrykke grasrotas ønske: bort fra regjeringskontorene og tilbake i opposisjon. I opposisjon vil SVs velgerskare øke. Men makten blir borte. Det er et dilemma.

SV frir til sine egne når de vil forby salg av bensin- og dieselbiler fra 2015. Innen 2020 skal norske CO2 utslipp reduseres med 40 prosent. Nye og strengere krav til bygningers utslipp vil gjøre hus enda dyrere. Olje og gass skal fremdeles pumpes opp, men ikke i nord. Forskere ved SINTEF avskriver SVs forslag om forbud mot privatbiler som urealistisk, skriver VG.

Og så vil SV avvikle alle privatskoler. KrF beskylder SV for totalitære holdninger. Med et slikt vedtak distanserer SV seg sterkt fra regjeringskollegene, og på en måte tar partiet dermed avstand fra et mangfold de ellers gjerne ser.

Slike forslag er visjoner og klassisk SV-politikk. Men realpolitisk er det ikke annet enn et gjesp. Det er nemlig ikke slik verden er. Å fastholde slike visjoner som politiske krav er det samme som å si at de er lei av makt og vil tilbake til opposisjon.

Høyre gjør det katastrofalt dårlig med en nedgang på over 5 prosent og en sluttsum på 13,4 prosent. Dette er andre måling på kort tid som lar Høyre snuse på 13-tallet. Dette viser en ny meningsmåling Infact har gjort for VG.
Til Dagbladet kommenterer Høyre-leder Erna Solberg at tallene er alt for dårlige.

Aps vekst må være med en viss bismak. Etter den mildt sagt usmakelige helomvendingen og det dramatiske utspillet mot ”radikal islam”, som åpenbart er stjålet rett fra partiboka til Frp (finn en svak gruppe, demoniser denne, og høst gevinsten), gikk mentometermålingen igjen oppover. Noen av de henfalne velgerne som gikk til Frp kom luskende tilbake.

Det store spørsmålet er hva i all verden Ap skal med disse velgerne. Utro velgere som er åpenbart brune i kanten har vel strengt tatt ikke noe i Aps grunnfjell å gjøre. Ap har gjennom tiden vært tuftet på redelighet og respekt for mennesker, og ikke populistisk værhanepolitikk. Utspillet førte ikke til noe annet enn at alle muslimer føler seg mistenkeliggjort og stemplet som potensielt ”radikale muslimer”, hva nå enn det er.

Det er sikkert fristende for Høyre (H) å nå stjele vinneroppskriften Ap stjal fra FrP. Hvis de hiver seg på stigmatiseringsbølgen og forsterker fremmaningen av Hinmannen i Burka vil de helt sikkert vinne tilbake de velgerne de nå har tapt til FrP og Ap.

Dette er kanskje selve lakmustesten på hvor redelig H nå er som parti. Står de imot stormen og bevarer anstendigheten sin, eller trekker de frem FrP-kortet de også?

Det er grunn til å tro at de velger å stå imot stormen. Nestoren Inge Lønning (H) sier til VG at han støtter Jagland i den interne uenigheten i Ap. Jagland gikk rett i strupen på Aps Kolberg og statsminister Jens Stoltenberg etter deres Islam-utspill.

Norge er tjent med en redelig politisk debatt og ikke populistisk mørkebrun retorikk. De velgerne som sverger til den slags hører ikke hjemme i anstendige partier. Politikk handler om virkeligheten og ikke i konstruerte tåkeverdener hvor minoritetsgrupper slaktes for alt de er verdt.

Men hva er det Kolberg nå gjør? Han står frem i media, og som lyn fra klar himmel begynner han å lansere en krigserklæring mot ”radikal Islam”! Hallo, hva er dette for noe? Kolberg står fast på sitt, og statsminister Jens Stoltenberg løper til brannhydranten og ringer fylkeslederne og får støtte for at joda, dette er Aps syn, skriver Dagbladet.

Ap-veteran og stortingspresident Thorbjørn Jagland har gått i tottene på Jens Stoltenberg og Kolberg. Jagland mener det overhodet ikke er grunnlag for å hevde at det hverken finnes eller er et problem med radikal islam i Norge. I bakgrunnen gjaller latteren til Siv Jensen.

VG Nett skriver at politisk ekspert Jan Arild Snoen mener at Jens Stoltenbergs støtte til Martin Kolbergs bastante krigserklæring er et uttrykk for partiledelsens mishag mot Jaglands frittalende rolle. Hvis det er tilfelle er det en debatt de burde tatt på kammerset, og ikke i full offentlighet. Makan.

Arbeiderpartiet har tatt et populistisk grep for å vinne tilbake velgere som har gått til FrP-Siv. FrPs oppslutning har økt voldsomt i det siste. Men la så det være. De velgerne Ap taper til FrP bør i prinsippet avskrives. Ap forfekter en mer anstendig og ansvarlig politikk enn det som kommer fra FrP. Hvis Ap nå faktisk er i ferd med å bli et like værhaneorientert parti som FrP er det stor fare på ferde.

Ap vil nå offisielt og i klartekst kjempe mot ”radikal islamisme”. Hva nå enn det er? Kanskje det hadde vært viktig å veie tungen på vektskålen og samtidig offisielt kjempe mot ”radikal kristendomisme”? Eller kanskje kjempe mot radikal religion på et flatt nivå? Slik at vi omsider kan få arrestert alle hoppende og sprettende Hare Khrisna-munker og alle Sikher som går rundt med store turbaner som skubber borti dørkarmer?

Det veivalget Ap nå har tatt lukter vondt. Det lukter brunt. Det lyder av taktfaste støveltramp på brostein.

Norge er på plass for å bedrive krig mot grupperinger som skjuler seg bak religiøse slør i Afghanistan. Og vi investerer stort i Iran for å ta del i oljeeventyret deres. Det kan ikke være enkelt å være muslim i Norge når de blir stigmatisert så til de grader, nå også av ansvarlige politiske partier. Den gemene hop i Norge ser ikke noe skille mellom Islam og “radikal Islam”. Heller ikke mellom muslimer og “radikale muslimer”. Dette vil utelukkende føre til større splittelse mellom en marginalisert minoritet og De Norsk Nordmenn. Det burde et ansvarlig parti vite.

Så skriver vi søndag 22.mars. Meningsmålingene smiler til Ap. Nå nærmer de seg 36,9 prosent oppslutning, skriver Dagbladet. En får håpe den pene veksten ikke alene kan tilskrives de ubehagelige gryntene mot den delen av velgermassen som er brune i kantene.