Global ledighet er alvorlig

Denne artikkelen ble publisert for en tid tilbake. Følgelig kan artikkelens innhold være utdatert og ikke lengre relevant for saken. Alle artikler har datostempel nederst. Vettavisen er ikke ansvarlig for eventuelle misforståelser.

For tiden er 70 700 mennesker i Norge uten jobb. Eller 2,8 prosent av arbeidsstyrken.
Enkelte frykter at ledigheten i Norge kan øke dramatisk mer enn tidligere antatt. SSB frykter at vi i verste fall får en topp på 125 000 ledige neste år, mens andre spekulerer i at Finansdepartementet opererer med prognoser på 150 000 ledige.

Og i verden…
Ledigheten øker i alle land. I USA falt sysselsettingen med 663 000 mennesker i mars måned. Det er en oppgang fra februar, hvor ”kun” 651 000 ble arbeidsledige. I verdens største økonomi er nå 13,2 millioner mennesker arbeidsledige. Eller 8,5 prosent av arbeidsstyrken.

Hos Söta bror er arbeidsledigheten nå på 8 prosent. Nesten 400 000 svensker er uten jobb. Bare i februar mistet 94 000 svensker jobben. Sveriges økonomiske krise er dyp.

I England sliter storbanken RBS og 2700 har allerede måttet gå, mens spareplanene tilsier at 24 milliarder skal spares over tre år, noe som gir mange oppsigelser over hele verden. Slik kunne vi fortsatt i det uendelige i land etter land. Viktige økonomiske institusjoner ramler sammen som korthus og drar med seg tigangeren i dragsuget, som igjen forplanter seg videre.

Den globale mistrøstigheten og mangelen på tillit har en grusomt selvforsterkende effekt. nasjonal og internasjonal misnøye som følge av arbeidsledighet gir alltid god næring til ekstremister og ekstreme populistiske holdninger, som i Tyksland i mellomkrigstiden.

Vi må passe på fremtiden
I Norge er det mulig å overleve som arbeidsledig. Vi har meget gode sosiale sikkerhetsnett og er ikke umiddelbart dømt til å gi avkall på alt og tigge mat på gata for å overleve under perioder med arbeidsledighet. I så måte burde hver eneste innbygger i Norge være ytterst takknemlig for at vi lever i et av verdens rikeste land som også tar vare på alle innbyggere. Samtidig har vi som borgere vår rett til å utbasunere vrede når forvalterne av vår felles formue, oljefondet, sløser bort milliarder.

Ledigheten i EU i 2009. Foto: Wikimedia Commons

Finansminister Kristin Halvorsen vil imidlertid fremover holde mer oppsikt over Norges Bank handlinger og føre en mer aktiv kontroll med oljefondet. Og det må til, spesielt i den situasjonen Norge og resten av verden nå er i. Oljefondet skal være en forsikring mot fremtidig turbulens og pensjoner, og da kan vi ikke gamble bort disse pengene nå. Vi trenger dem til fremtidig velferd, slik at Norge også i fremtiden kan være en nasjon med et fungerende sikkerhetsnett som tar godt vare på alle innbyggerne. Ingen ønsker amerikanske tilstander hvor en som arbeidsledig står uten medisinsk tilbud, uten finansieringsmuligheter for skolegang, uten tak over hodet og uten mat.

Endringer i global orden
Hvis massearbeidsledigheten får fortsette å eskalere og spre seg videre utover i verden er det stor fare for at man etter hvert vil få store opptøyer og statsomveltninger. I verste fall kan krisen føre til kriger. Kriger over ressurser, kriger for å finansiere våpenproduksjon, kriger for å vise handlekraft, kriger for å avskrekke, og kriger for å utnytte nasjonale komatilstander.

Finanskrisen kan faktisk bidra til voldsomme og varige endringer i hele den eksisterende verdensordenen.
I et hvert menneske ligger en grunnlegggende drift om overlevelse. Det aller viktigste for alle er å sørge for at barna er sikre og at en kan forsørge seg og sine. Om det går på bekostning av andre er det et ikke-tema. I krig og kjærlighet er alt lov. Og det er det som er så alvorlig.

WTO må på banen
Den eneste logiske løsningen på finanskrisen slik det nå ser ut er at verdens handelsorganisasjon WTO snarest kommer sammen og blir enig om en ny frihandelsavtale umiddelbart. Alle nasjonale kjepphester må legges til side hvis en i det hele tatt skal ha den minste sjanse til å få løst de store flokene. Utfra det eksisterende systemet er det kun vekst og handel som kan få igang troen på det finansielle systemet igjen, og det er lite sannnsynlig at G20-lederne ønsker en anarkistisk eller kommunistisk omkalfaltrering av verden.
Norge vil da naturligvis skjempe med nebb og klør mot WTO, men den kampen vil vi sannsynligvis tape.
Verden har ikke tid eller råd til kompromisser nå.