Det ondes problem

Det ondes problem

Ikke før er monsteret fra Amstetten for evig bak lås og slå, før et lokalt Fritzl-monster dukker opp i Italia. Hvor går grensen for menneskets ondskap?




Lest : 2 430 ganger      Abonner på nyhetsfeed!  RSS    Tips venn Tips venn     Skriv ut Skriv ut                       DEL:  Legg til NettbyNettby   Legg til FacebookFacebook   Legg til GoogleGoogle
Twitter |   Kort URL:   |  Origo 

closeDenne artikkelen ble publisert for 1 year 4 months 4 days siden. Følgelig kan artikkelens innhold være utdatert og ikke lengre relevant for saken. Alle artikler har datostempel nederst. Vettavisen er ikke ansvarlig for eventuelle misforståelser.

Det sies at mengden ondskap blant mennesker er konstant. Menneskets mulighet og evne til å begå onde, selviske og umenneskelige gjerninger har gjennom tiden vært et mysterium. Evnen til å begå grusomheter i selvisk øyemed har jo ingen biologisk funksjon – tvert om. Ved å desimere egen art skades artens utbredelse. Det er naturstridig.

Problemet er like interessant for sosiologer, jurister, filosofer og ikke særlig overfor religionsfilosofi og teologi. Den ondes problem er paradokset: hvordan kan det finnes en god og allmektig gud samtidig med at det finnes tilsynelatende ubegrenset ondskap i verden? En skulle tro at kirkens menn holdt seg på deg gode siden, men det er slett ikke alltid tilfelle.

I middelalderens mørke var det godt for kirken å til stadighet påminne om at de som ikke adlød deres makt og myndighet ble dømt til evig fortapelse i helvete. Helvete, himmelens motpol, styrt av den styrtede skytsengel Lucifer, var akkurat det maktinstrumentet som sørget for underkastelse overfor den geistlige makt.

Filosofen Augustin var inspirert av Platon og hevdet at ondskap er ikke-væren og skyldes mangel på det gode. Her frikjennes det guddommelige siden Gud ikke har skapt det onde. Det onde er en mangel av det skapte.

Augustin har også en annen tilnærmingsmåte til det ondes problem som er noe lik Hinduismens og Buddhas måte å forklare lidelse på. Menneskene er forgjengelige og vår natur har begrenset evne til å oppfatte. Ondskapen er på denne måten ikke en del av virkeligheten, men snarere vår oppfattelse av virkeligheten.


Men filosofi hjelper ikke for ofrene av menneskelig råskap og ondskap. Fritzls datter og hennes barn vil aldri få et normalt liv. Natascha Kampusch vil aldri få igjen sine ungdomsår. ”Laura” fra Italia vil aldri få igjen årene fra hun var 9 til 34 år. Og hva med datteren og barna til Monsteret fra Colombia?

Hva er det som får fedre til å kidnappe egne barn, holde dem innesperret og misbruke dem over år? Hva er det som får ungdommer til å misbruke og drepe små barn? Som i Baneheia? Hva er det som får israelske soldater til å skryte av og reklamere for at de dreper små barn og dreper fostre i gravide kvinner? Hva får en familiefar til å voldta og skade unge kvinner?

Hva er det som får tutsier til å drepe millioner hutuer fra 1972 til 1994? Dette var innbyggere i samme land, men startet de etniske massakrene. Millioner ble hakket hjel, slått i hjel, stukket i hjel, voldtatt og brent til døde. Kvinner og barn. Menn og eldre.

I Sierra Leone er titusener av kvinner og barn voldtatt og deretter har de fått hugget av armer og ben. I Hitlers konsentrasjonsleirer ble 6 millioner jøder utryddet. I Stalins regime ble over 20 millioner mennesker drept. Under Pol Pots terrorregime ble opp til 2,3 millioner mennesker utryddet, store som små.

I Irak er over 100 000 mennesker drept siden den amerikanske invasjonen. I Abu Grahib fengselet ble krigsfanger torturert og drept av de invaderende styrkene. På Cuba har konsentrasjonsleiren Guantanamo torturert mennesker siden 1987.

Verdens diktatorer og de individuelle voldsmenn og overgripere representerer alle det motsatte av menneskelige idealer, totalt uavhengig av religion og kultur.

Det er lett å henfalle til ideen om dødsstraff for alle slike monstre, men hva løser vel det? Å avlive uhyrer gir ikke liv til de døde eller reparerer årtier med tapt liv. Det vil heller ikke rydde det ondes problem ut av verden.

Psykologien har også vist oss at alle er potensielt voldelige, hvis vi blir oppfordret til det. Altså, på ordre er mennesket i stand til å påføre andre mennesker ulidelig smerte. Det er et trist faktum.

Det kan se ut som om det virkelig er slik at verdens mengde av ondskap er konstant. Menneskets fjerning fra natur til kultur er på ingen måte over.

 

 
1 Star2 Stars (+14 rangering, 7 stemmer)
Loading ... Loading ...

This website uses IntenseDebate comments, but they are not currently loaded because either your browser doesn't support JavaScript, or they didn't load fast enough.

3 kommentarer til “Det ondes problem”

  1. den 28 mar 2009 kl 15:34realist

    forjævligheten er sterkere enn forherligheten. dio morte

  2. den 28 mar 2009 kl 22:56Munich Machine

    Ondskap, galskap, lidenskap og nidkjærhet er nok vevet sammen på ulikt vis i menneskets sinn, det er bevist i din oppstilling av det første begrepet.

    Et sidestilt ord for lidenskap er nidkjærhet, men går mer på det pragmatiske og praktiske sysler. Lidenskap derimot er koblet til all mennesklig aktivitet, eller det totale fravær av det . Når nidkjærheten møter lidenskapen kan evig kjærlighet oppstå, likeledes drev den Fritzl ut i noe helt annet og alle andre nidkjære kriminelle.

    Jeg tror vi blir mest oppbrakt av nidkjærheten i den kriminelle gjerning, som omfatter tid, antall og alle andre akser vi assosierer med motsatte gjerninger overfor dem vi skulle elske, ha omsorg for eller kjenner empati for.

    Andres mørke sannheter lukker igjen følelser hos observatøren sakte men sikkert. Til slutt blir han bare litt nummen av massedrap og folkemord. Det som stikker litt hver gang er et bestialsk mord, voldtekt og pedofili. Et mord, en voldtekt og litt pedofili kan han ta inn over seg, men fler blir til statestikk desverre.

    Vi har en selektiv hukommelse, selektiv empati og en bisarr tro på at "dette ikke skjer meg"-følelse. Når det allikevel rammer, vil bitterheten over ydmykelsen, tapet eller sorgen overskygge den virkelighet vi hadde før det skjedde. Etterpåklokskapen ligger fjernt i et teppe av smerte, undring eller ansvarsfraskrivelse.

    Det er i dette lyset de fleste store innen psykologien har nærmest monopol på retorikk og faglige innspill, legmenn og vanlige dødlige som f.eks. meg, kan bare stå utenfor å se på uten riktig å få være med reelle praktiske innspill som kunne redde liv på sikt. Jeg har ikke engang full 9-årig :)

  3. den 29 mar 2009 kl 00:55redax

    Munich Machine: Takk for en reflektert og dypsindig kommentar. Slutter meg litt til deg. Apati er en meget merkbar bølge i vår Zeitgeist. Det var kanskje bedre før massekommunikasjonens tidsalder. Da var ikke omfanget eller variasjonen i ondskap så synlig og merkbar som i dag. Det er en tynn balansegang mellom å bli opprørt, redd, sint og apatisk. Kanskje det ikke engang er en balansegang men et lineært reaksjonsmønster.

Kommenter

  Tagger :